Kløver vaselin.

Kløver vaselin.

Jeg var ute med min knapt 35 hestekrefters bil idag. Ute på veien, noen km inn i Telemark fylke. Klødde ennå bak knærne av frustrasjon at det ligger julemarsipan i butikkhyllene.
Da jeg plutselig merket at det var hvitt på markene, ja rett og slett hvitt. Det var like før jeg hoppet med all min kraft på bremsene, og i slow motion, actionstyle ala Bruce Willis, snudde bilen, og trykket på nitroinsprøytningen og forsvant tilbake til der det ennå var grønt. Men det gjorde jeg ikke, bare i mitt hode var jeg på tørre veier. Men sannheten var at mine sommerdekk skalv over våte småglatte veier videre, bak en traktor i 20 km/t hvor jeg kjørte inn til nærmeste kro, "fossen kro". - my dinner target for the day.

Det er ikke med ett smil jeg tenker at det snart er snø hvor jeg bor også,
det er med ett tungt hjerte jeg sier til meg selv "hvorfor valgte jeg å bo på den plassen i landet hvor det er mest snø på vinteren" i det hjertet mitt gjorde ett lite hikst, og kroppen min skalv; fant jeg svaret- Jeg er rett og slett selvdestruktiv.

Skummelt er det, å tenke på at det kan være bare få dager til de første snøflak når min "by", at det kan bare være få timer før første hvite prikk på himmelen kjemper seg ned og lander på bakken hvor den så dramatisk smelter og dør- mens jeg står over med en mine som kan minne om empati før jeg brøler ut i ondskapsfull latter. Hater snø.
Det er som å vente på krig.

Så en film her en dag, Anne Franks dagbok.
Familien hennes satt å hørte på tyskerne som beveget seg utenfor, og full i angst ventet på at de en dag skulle bryte seg inn og sende dem hele gjengen på familieleir sponset av tupperware og gassleverandøren statoil. Forskjellen på meg og Anne Frank er to- jeg napper øyenbryna mine, og jeg har ikke ett guttenavn, om min lesbiske legning skulle ønske det.
- Jeg sitter selv nå, lettere psykisk ubalansert, skjelevnde og kikker ut vinduet, mot lampa som lyser over den ene rundkjøringen i Notodden city- venter på det første snøfnugget som jeg kan le av, men gruer meg til resten som sender meg på familieleir, hvor jeg ikke kommer hjem fra.